Helgen 5-7 august var satt av til fjelltur. Når helgen nærmet seg viste værmelding regn på Leirvassbu, Turtagrø, i Romsdalen, Rondane og ved Snøhetta. Kjedelig. Kristine (daglig leder i Jentesport) stakk innom DNT i Oslo for å få litt nye tips på steder å dra, og der været var meldt litt bedre.
Tipset hun fikk var: Straumsfjellet Via Ferrata i Helle, Setesdal. Kristine gjorde litt mer research og fant ut at dette virket som et meget godt alternativ for helgen. Her var det også meldt strålende sol på lørdagen – så Kristine U, Kristine S og jeg pakket og dro sørvest!
Vi kom frem til Helle Camping fredag kveld og ble møtt av eieren Arne, en meget hyggelig kar. Han viste oss rundt på den nye campingen og fortalte om sine utviklingsplaner, og hvor vi kunne leie utstyr til klatringa på lørdag morgen, siden vi ikke skulle gå med guide og Kristine S (ikke daglig leder i Jentesport) ikke hadde slynga eller hjelm. Vi satte opp telt på gresset og la oss. Formen min var dessverre ikke helt på topp, men håpet at en god natts søvn ville hjelpe.
Lørdag morgen våknet vi etter en grei natt, jeg fortsatt i litt dårlig form men på bedringens vei. Vi kom igang og fikk spist frokost og hentet utstyr, og kunne starte vår ferd, litt senere enn tenkt. Vi ble kjørt med båt over det lille vannet til stien som tok oss til innsteget av Via Ferrataen. Stien opp tok ca 10-15 min, og så var det bare å sette igang med klatringa!
Jeg gikk først, så kom Kristine S og sist Kristine U (Jentesport). Vi tok det rolig og pent og stresset ikke, vi visste det ville bli en lang dag. Formen var litt bedre, og jeg gledet meg til å klatre Via Ferrata igjen! Ruten startet ganske lett men vi merket fort at den var skrudd av en klatrekyndig og at man gjerne (måtte) bruke fjellet både å stå å ta i, og ikke bare jernstøttene som var limt in i fjellet. Vi tok noen pauser underveis for å ta igjen pusten, drikke å spise litt.
Når vi kom oss opp til 400 moh og klaret det første overhenget satt det helt plutselig en hyggelig kar på en hylle, når jeg kom over kanten. Det viste seg å være selveste Bolte-Børre, som har skrudd ruta! Vi slo av en prat og merket også da at første pulje i den guida gruppa nesten hadde tatt oss igjen, så vi lot de gå forbi ved neste hylle.
Så ble ruta vanskeligere og mer vertikal, og man måtte bruke litt balanseteknikker og mer fjell for å komme seg opp. Utfordrende men veldig moro! Ved den siste lange vertikale veggen skjedde det: Kristine S hadde ikke styrke igjen i fingrene og glapp taket, og falt. Ovenfra så dette skikkelig stygt ut, og jeg ble redd. Det viste seg at hun skrapt opp hele beinet og fått en skikkelig smell på ene albuen, mest sjokka men i god form. Heldigvis! Dett skapte sikkert litt trøbbel og kø i løypa, men Bolte-Børre klarte å komme seg forbi og med en ekstra slynge klarte han å få med Kristine S til topps.
Så… Etter ca 4 timer var vi alle på toppen av Straumsfjellet, mer eller mindre hele, men meget fornøyde og fulle av mestringsfølelse (og noen av adrenalin…)! Her tok vi en god pause, spiste litt og tok litt bilder. Hele den guida gruppa (der forøvrig 3 snudde!) var også samlet ved den fine gapahuken på toppen, så vi skravlet litt både med gjestene og guidene.
Som prikken over I:en gikk vi ut på «Bolten», som var på veien ned. Dette er en mindre versjon av mer kjente Kjeragbolten, men her har de bygget noen Via Ferrata-trinn ned til bolten og så ut og opp på andre siden. Veldig artig avslutning på turen!
Stien ned fra fjellet var lang og tok sin tid, mye pga at det regnet dagen før og den var gjørmete og glatt. Vi klarte også å gå litt feil når vi kom ned, men etterhvert kom vi oss endelig tilbake til Helle Camping. Solen stekte og vi slappet litt av på gressplenen før dusj (og rensing av sår for noen…) og middag. Kvelden ble avsluttet rundt båetl sammen med Arne, Børre og guidene, veldig koselig!
Via Ferrataen på Straumsfjellet kan varmt anbefales!
Dette er etter min mening den råeste og tøffeste i Norge, og en utfordring for de fleste. Har du dog ikke klatrerfaring bør du gå guida tur. Selv om du gått Via Ferrata før er denne ruten utover det vanlige! Er du i tvil, ta kontakt med Arne, han er superhyggelig og er villig til å hjelpe, og ønsker genuint at alle skal sitte igjen med en god følelse :)
Klatrehilsen fra Maria
/ Team Jentesport
