Første helgen i juli var helgen, helgen som ble satt av allerede i fjor sommer – Romsdalen med Romsdalshorn og vår første skikkelige fjellklatretur sto på programmet.
Nervøs? Neida. Joda. Litt spent… Men fy fader som vi gledet oss, Kristine og jeg!
Sent fredag kveld kom vi frem til Vengedalen. Her var planen å sette opp telt, lage mat og så sove. Men siden det var litt regn og ganske mye vind og vi hadde en bil med stoooooort bagasjerom, ble det at vi rullet ut liggeunderlag og soveposer bak i bilen. Det ble helt konge, og vi sov som dronninger!
Vi våknet tidlig lørdag morgen, humøret var på topp og etter en solid frokost startet vi å traske opp stien mot målet rett før kl 8. Etter at ha gått i en drøy time oppdaget vi dog at vi klart å komme oss in på feil sti… Dette var jo litt kjipt, vi mistet masse tid (når vi også visste at det var meldt regn på ettermiddagen) og ikke minst at vi måtte gå ned flere høydemeter for å så traversene over til riktig sti på glatt og slimete fjell. Vi fant dog til slutt riktig sti (merket innimellom med røde prikker), og humøret var atter en gang på topp.
Etter en god stund med relativt utsatt, men morsom klyving, var det på tide å ta frem alt av sikringsutstyr. Kristine ledet første taulengden og det gikk fint. Vi valgte å gå ganske kort lengder for å klare å holde kontakten med hverandre, både synlig (ikke alltid) og gjennom å rope til hverandre. (Note to self: Kanskje skaffe walkietalkie??). Etter totalt fire taulengder hadde vi kommet opp til en svært jernkrok som var støpt in i fjellet. Her pakket vi sammen sikringsutstyret igjen og kløv videre oppover mot skaret.
Da begynte skyene å bevege seg. Skikkelig og raskt. Vi hadde også kommet til et punkt i fjellveggen hvor vi var usikre på veien, og også på om vi burde sikre oss videre. Da skyene var skumle og gikk over til tåke valgte vi å snu, vi ville være sikre på at vi kunne ta oss tilbake til første rapellfeste før tåka skikkelig kom.
Vi fant jernkroken igjen og begynte sette opp første rapell. I det Kristine skulle til å begynne rappellere kom tåka rullende in og hun forsvant ned langs fjellveggen. Jeg kunne fortsatt høre henne, men så virkelig ikke en dritt! Er veldig glad vi snudde i tide… Vi rappellere to taulengder – i tåka – og pakket så sammen sikringsutstyret igjen for å finne stien og klyve oss nedover. Å finne stien var ikke alltid det enkleste, tåka var ganske tett og de røde prikkene var som oftest ikke til å se ovenfra. Det endre opp med at Kristine måtte stå ved en prikk mens jeg gikk fremover for å lete etter neste, og bare jeg kom 5 meter unna var det vanskelig å se Kristine. Så gjett om dette tok tid!
Sent omsider, ca 11 timer etter at eventyret startet var vi tilbake ved bilen, trøtte og slitne – men utrolig glade og meget fornøyde! Selv om vi ikke kom helt til topps så var det en enorm mestringsfølelse som innfant seg. Dette var bare så artig! Vi hadde klatret i et skikkelig fjell, satt naturlige sikringer og standplasser. Dette ga veldig mersmak!
Her er en liten video fra turen vår – humøret er alltid på topp når man er på tur med Kristine :)
Etterhvert ble det en fantastisk gourmetmiddag (ironisk…) og feiring med rødvin bak i bilen. Super avslutning på en super klatretur!
Romsdalshorn står der fortsatt, så neste gang kommer vi helt til topps :)
Fjellhilsen /
Maria – Team Jentesport & Kristine – Jentesport AS
