Stikkordarkiv: Norsk Tindeklubb

To kremtopper i boks!

Året var 2004. Kristine, Jentesport sin eier og daglig leder, og jeg hadde kjent hverandre i omtrent 4 år når hun fortalte om Store Skagastølstind, og drømmen om å bestige dette fjell tok form. 10 år senere ville drømmen endelig bli virkelighet. Vi hadde booket oss en guide fra Norgesguidene for å komme oss til topps på «Storen», Norges 3. høyeste fjell og den høyste alpine toppen i landet.

Marit Svarstad Andresen - tindeveglederVår sprudlende og erfarne guide, Marit Svarstad Andresen, som jeg traff på Highcamp Turtagrø for et par år siden – og som jeg siden vært på toppturer på ski med i Sogndal og Romsdalen med  – møtte oss tidlig på fredag kveld for å snakke litt om turen og om utstyret vi skulle ha med. Så var det bare å hoppe rett i soveposen. Ifølge værmeldinga ville det blåse opp til stiv kuling på ettermiddagen, så vi måtte starte å gå tidlig for å unngå sterk vind ved klatringa til toppen.

Lørdag morgen kl 03:15 ringte klokka. Tidlig. Altfor tidlig. Jeg hadde fått en ganske god natt søvn, om enn litt for lite, mens Kristine hadde sovnet veldig sent og ikke sovet så bra. Hun følte seg hel enkelt «crap» men ville ikke la dette hindre henne. Jeg hadde en litt vond ankel etter en liten downhillulykke fra sist helg, men ville ikke la det stoppe meg og teipet den. Så pakket vi det siste mens vi spiste frokost, og var klare til å gå kl 04.05 – til og med pulsklokka mi syntes dette var for tidlig, og hadde ikke helt våknet enda… Tempoet vi starta å gå i var høyt og både jeg og Kristine tenkte «shit, er jeg i så dårlig form??» og visste nok ikke helt hvordan vi skulle klare dette. Den første timen gikk vi alle i stillhet, sikkert fordi ingen var helt våken.

God... ... morgen...
Skagadalen Skagastølsbreen

En bit in i Skagadalen begynte vi å våkne litt og snakket litt med hverandre. Tempoet var fremdeles høyere enn vi normalt går i, men vi hadde blitt litt mer vant til det. Etterhvert krysset vi Skagastølsbreen via «snarveien» og kom oss opp på Bandet. Det hadde nå allerede begynt å blåse en god del, så vi tok på ullstillongs og vindtett bukse før vi begynte klyvinga opp til Hjørnet. På grunn av vinden, som stadig ble kraftigere, ble det ingen lange pauser, men vi måtte ha mat og nøtter lett tilgjengelig å spise litt hele tiden for å fylle på med energi.

Vel på Hjørnet sto vi i le bak en svær fjellblokk, da det blåste noe infernalsk på selve Hjørnet. Det var her vi måtte ta avgjørelsen – skulle vi snu, eller trosse vinden og klatre til topps? Kristine og jeg så på hverandre. Jeg så at Kristine fremdeles var i litt uggen form etter en nest inntil søvnløs natt, men jeg så også besluttsomhet i øynene hennes. Her skulle ingen snu – viljen var altfor stor! Vi startet klatringa og taulengdene gikk i en fei. Plutselig var vi kun en taulengde fra toppen…

Min religion. På vei opp fra Bandet Vinden blåser vekk ordene våre... Here comes the sun!

På toppen av Store Skagastølstind, 2405 meter over havet, og 1600 høydemeter fra Turtagrø, blåste det nok 12-15 sekundmeter. Men det var nok et av det sterkeste øyeblikkene i mitt liv! En fantastisk mestringsfølelse!

Kristine rapellererSå startet vi klatringa ned igjen, med veldig blanda følelser – hva skulle nå neste store drømmål bli? Men selvsagt også en utrolig glede å ha kommet til topps. Antiklimaks deluxe! To lange rapeller gikk i en fei, og vi var tilbake på Bandet allerede ved 12-tiden. Av med ullstillongs og vindbukse, sele og hjelm, og turen fortsatte nedover.

Siden Marit er medlem i Norsk Tindeklubb, og har lov å ha med seg to gjester in på Tindeklubbhytta, tok vi en aldeles så liten stopp her – og ble bedt på kaffe av hennes guidekollega Niels. Utrolig koselig hytte! Og vi følte oss så privilegert som fikk lov å komme in. På veggen inne på hytta henger Slingsby’s lommetørkle, som han la igjen på toppen av Storen som bevis på sin førstebestigning i 1876. Siden jeg glemt å ta frem min kjære venn Mr Seigmann på toppen, ble det da et bilde av han her i stedet :)

Tindeklubbhytta Slingsby's lommetørkle Seigmann på Storen

Vel nede på Turtagrø igjen korket vi opp prosecco’n og skålte – VI HADDE KLART DET!

Tre fornøyde piker med sprudlevann i glassene!Vi feiret videre med 3-retters middag inne på Turtagrø før vi hoppet til køys. Vi hadde jo enda en turdag føran oss, så det var viktig å få seg litt søvn! Ved 22-tiden blåste det så innmari at teltduken nesten lå helt over oss. Kristine ringte in til Turtagrø og fikk vite at det fantes 2 ledige senger i Sveitservillaen, og vi bestemte oss for å pakke sammen teltet før teltstengene knakk å flytte in.

Søndag morgen startet ikke like tidlig som lørdag morgen – heldigvis. Men tidlig nok, og denne gang var det jeg som sovet dårlig, og formen var alt annet enn på topp. Men – det var bare å bite sammen og prøve å finne motivasjonen. Dagens plan var Store Austabotntind. Ankelen ble teipet enda en gang.

Ca 1 km før bomstasjonen på Tindevegen parkerte vi bilene og startet å gå i sakte mak. Vinden var ganske sterk og kald, men ifølge værmeldinga ville den stilne utpå dagen. Formen min var dritt og det gikk skikkelig tregt oppover den bratte starten. Etterhvert flatet det litt ut og det gikk litt bedre. Idag var det Kristines tur å prøve å peppe meg :) Klarte å stoppe i meg litt mat og nøtter underveis og et par timer senere, etter en liten vurdering om jeg ville snu, var formen på vei oppover – og stå-på-viljen var til å finne igjen!

Utsikt fra Vestre Austabotntind Striking a pose på Vestre Austabotntind
Kristine er klar som et egg! Utsikt fra starten av svaene

Plutselig var vi på toppen av Vestre Austabotntind (2100 moh) og hadde en formidabel utsikt. Her tok vi på sele og hjelm og startet straks etter klatringa opp svaet og videre klyving og til dels klatring opp til topps. Den siste lille biten var dog noe av det tøffeste jeg gjort – et stort skritt fra en stein til en annen, med stup rett ned til en bratt bre på ene siden, og til steinete fjell på den andre. Skummelt… pulsen var nesten på topp da jeg tok skrittet – og så var den der igjen. DEN følelsen. Mestringsfølelsen! Vi var på toppen av Store Austabotntind, 2204 meter over havet!

One small step.... Store Austabotntind, 2204 moh "Footsie" Seigmann på tur!

Vinden hadde stilnet, og var nesten helt borte når vi satt på toppen. Vi koste oss med nistemat og nøtter, tok bilder – selvfølgelig var seigmannen med på tur, og fikk være med på bilde :) Veien ned gikk fint, og det var ikke lenge før vi var helt nede ved bilen igjen – trøtte, slitne, ømme i kroppene våre – men så utrolig stolte! To kremtopper på en helg, dette er noe vi kommer til å leve på lenge!

Som Team Jentesport sin Vibeke Andrea Sefland sier: Finn ditt fjell, og klatre det!
Vi fant Storen, og klatret det. Så nå får vi finne et nytt fjell :)
I bilen på veien tilbake til Oslo begynte vi å smi planer om neste tur – vi får se hva det blir, og når det skjer…. så stay tuned :)

Stor(en) klem fra Maria
Team Jentesport

Storen - ingen over, ingen ved siden av
Storen og Hurrungane – utsikt fra Store Austabotntind.