Stikkordarkiv: Jotunheimen

Nye fjellvettregler!

Endelig var det på tide med fjellferie – denne uken hadde jeg gledet meg lenge til, sammen med min gode venninner Kristine og Ellen. Dette ville bli stas!

Fredagen kom og vi hentet bilen til Kristines foreldre, som vi lånt mange ganger før. Denne gang laget dog bilen en litt rar lyd, men vi kjørte likevel avgårde – fast bestemt på flere dager til fjells! Straks utenfor Fagernes bestemte seg bilen for å stoppe, rett ved en bussholdeplass (flaks…). Vi prøvde å starte den om igjen, uten hell. Den var stendød. Etter en del telefonsamtaler – og noe venting – kom Falck og hentet oss og berget bilen. Bilen ble satt igjen ved et verksted på Fagernes og vi fikk helt utrolig nok leid oss en bil! Så reisen fortsatte mot Fondsbu, dog med litt mindre penger i lommeboka.

Bilen stoppa Falck kom raskt... Vakre Uranostind

Lørdag morgen våknet vi til strålende vær og havariet fra gårsdagen var glemt. Vi spiste frokost (jeg prøvde for øvrig en ny frokostblanding med sjokoladesmak fra Real – veldig god!), pakket sammen og begynte vår tur. Planen var en 5-dager lang hytte-til-hytte-tur, men denne gang fikk telt bli igjen. Første dag skulle vi gå til Ingjerbu, en 8 tim lang vandring ifølge kartet. Det vi dog ikke regnet med var at det var så mye snø i fjellet fremdeles… UTROLIG mye snø!! Det ble tungt og mye mer energikrevende å gå i til tider helt pillråtten snø. Når vi etter drøyt 5 timer kom til en åpen å, som dessuten var mye større enn hva den normalt ville vært, og vi ikke en gang kommet halvveis til Ingjerbu, måtte vi ta den tunge beslutningen om å snu. Ferden gikk altså tilbake til Fondsbu, og tankene gikk i hundre – hva skulle vi nå finne på?? Skulle hatt fjellski med… Tilbake på Fondsbu satte vi opp telt og spiste mens vi drakk litt vin og hadde quiz. Det ble, til tross for at vi måtte snu, en fin dag til fjells i flott vær – og den ble avsluttet på den beste måten!

Frokost ute 1 Frokost ute 2 Vakker fjellvy Veiviser Vannpause

Morgenen etter våknet vi til regn og tåke som omtrent lå nede ved teltet. Null sikt. What to do? Vi diskuterte under frokost inne i teltet og etter at ha sjekket værmeldinga – som viste regn, regn og atter regn – valgte vi å reise tilbake til Oslo. En noe amputert fjelltur med andre ord, men likevel minneverdig :) Vi kjørte leiebilen helt til Oslo siden «vår» bil fremdeles var på verksted på Fagernes. Kvelden ble så avsluttet i hovedstaden med pizza på favorittstedet, litt for å drukne våre fjellsorger!

Pizza Sørenga Sjøbad Oslo Bymuseum

Hilsen fra SnøheimEtter et par dagers byferie bestemte vi oss for å prøve å komme oss til fjells igjen. Denne gang sto Dovre og Snøhetta på tur. Selv om både jeg og Kristine vært der før er det et flott fjell å gå, og lett å ta seg til – og Ellen hadde ikke vært der så hun var helt klart med! Vi startet turen med griseflaks: Vi fikk lov å kjøre leiebilen helt gratis tilbake til Fagernes! Vel der hentet vi «vår» bil fra verkstedet, men fikk beskjed at vi ikke burde kjøre langt med den. De hadde byttet en ‘coil‘ og det var også et hjullager som kunne ryke nårsomhelst. Bilen sang altså litt på siste verset… Vi fikk kjørt bilen tilbake mot Oslo, men parkerte den på Lillehammer – for til fjells skulle vi! Så tok vi toget videre til Hjerkinn og bussen inn til Snøheim. Torsdagen hadde meldt finvær så vi krysset fingrene for at dette ville stemme med virkeligheten!

Torsdag morgen våknet vi til vind. Mye vind. Og gråvær, nesten ingen sikt. Vi prøvde være positive og satset på at været ville bli bedre, og begynte å gå. Så begynte det å regne, og dette gikk så over til hagl. I tillegg til at vinden økte i styrke gjorde det at det føltes som småspik i ansiktet. Ikke særlig hyggelig… Humøret mitt blir dårligere, dette var jo ikke kos! Vi fortsatte dog et stykke opp fjellet og nedbøren overgikk til snø. Skikkelig våt snø som klabbet seg under fjellstøvlene og gjorde det vanskeligere og ikke minst glattere å gå. Når så svabergene kom og vi sklei og hadde et par små og nestenulykker, følte vi at det ikke var forsvarlig å fortsette. Null sikt, glatte steiner og snø og ikke minst sterk vind. Vi snudde.

Snø i juli Prøver holde humøret på topp

Tilbake på Snøheim, litt oppgitte, oppdaget vi så at toget tilbake til Lillehammer var fullbooket. Neste tog, som var dagens siste, var også fullbooket. Dette hadde vi jo ikke helt regnet med… Vi sjekket andre muligheter; tog nordover mot Oppdal med buss derifra til Lillehammer, men ingenting funket. Ellen gikk så for å snakke med bestyreren på hytta for å se om det fantes andre muligheter. Her snudde flaksen: En annen gjest, Erik – vår reddende engel – overhørte Ellen og tilbød seg å kjøre oss til Lillehammer, han skulle likevel den samme veien og det var bare hyggelig med selskap! WOW – tenk at det finnes så hyggelige og snille mennesker!? Vi fikk altså tatt bussen ut til Hjerkinn som planlagt, og så pakket vi oss alle inn i bilen til Erik og kjørte avgårde til Lillehammer.

Null utsikt Moskus Bilen stoppa 2

På Lillehammer ventet den lille røde bilen på oss, så etter at ha sagt takk og ha det til Erik kjørte vi ut fra parkeringen. Og da skjedde det: BILEN STOPPET… IGJEN!! Kan man ha mer uflaks med den samme bilen?? Bilen rullet ned for bakken og vi fikk så hvitt «kjørt» den inn på en bensinstasjon før vi alle tre nesten fikk nervesammenbrudd, akkurat slik som bilen tydeligvis fått. Så var det bare å ringe igjen da… NAF kom relativt raskt denne gangen. De åpnet panseret og begynte å le. Vi skjønte ikke bæret – hva kunne være så moro? Så viste det seg at  tennspolen som blitt byttet på Fagernes ikke var tilkoblet skikkelig… Takk for det, lissom! De snille NAF- gutta fikset dette, og brukte litt ekstra gaffatape for å sikre seg at tilkoblingen ville holde helt til Oslo. Det gjorde den også, så vi kom oss  helt hjem også denne gang!

Så… For å oppsummere har vi nå kommet frem til at Fjellvettreglene må utvides:
8b – Snu. Alltid.
10 – Glem det. Bare glem det!

Og til slutt – en kort videosnutt fra turen opp mot Snøhetta!

Håper på flere fjellturer – dette ga jo mersmak :)

Maria / Fjellgjeitinne

Fjell og sol og smil

«Rocking the mountains»

Endelig fjellferie!

Solnedgang over UranostindI år var det Jotunheimen som sto for tur; jeg og min gode venninne Kristine hadde siden januar planlagt å gå en hytte-til-hytte-tur-men-med-telt, og nå var endelig dagen kommet! Fredag 11 juli pakket vi den lille røde Skodaen og kjørte avgårde etter jobb.
Når vi kjørte langs Tyin så vi en fantastisk farge på himmelen, et stille vann og vakre fjell med Uranostind i horisonten, som speilet seg i vannet. Det var en magisk følelse! Fremme ved bommen inne i Koldedalen var klokken nesten midnatt og vi var trøtte og slitne. Og orket rett og slett ikke slå opp teltet. Så vi valgte å sove i bilen :)

Kart med "normalruten" til FalketindLørdag 12 juli våknet vi tidlig, og var klare for å komme oss til topps av Falketind, en klassiker jeg lenge hatt lyst å gå. Siden vi ikke hadde med oss noe utstyr for klatring eller bre, valgte vi å gå «normalveien», der man følger hele Morka Koldedalen før man begynner å ta høydemeter, og så over eller ved siden av en snøbre opp til topps. Vi merket dog relativt raskt at det var mye snø og svære snøfonner å gå over som til stor del var bratte og skumle. Magefølelsen var ikke helt på plass siden vi hverken hadde stegjern eller øks – derfor brukte vi Fjellvettregel nr 8: «Vend i tide, det er ingen skam å snu!» og vi følte det var en veldig voksen beslutning, selv om det var surt. Les alle Fjellvettreglene her!

Det ble dog en tur på ca 5 timer, så en oppvarmingstur til «hytte-til-hytte-men-med-telt»-turen, kan man vel si. Vi kjørte videre in til Fondsbu, parkerte bilen og pakket om og la igjen en god del stæsj i bilen. Ved 17-tiden var vi klare til å gå igjen, og det var nå vår egentlige tur startet – med ca 20kg på ryggen! Vi gikk bratt opp i Mjølkedalen; det var en del torden omkring oss så vi valgte da å slå leir ved Store Mjølkedalsvatnet. Flaks for oss – sekundet etter at vi slått opp teltet kom den første regndråpen… det ble da koking av vann i forteltet og en delikat Real Turmat middag med kjærlighet-på-pinne til dessert, før vi sovnet ca kl 20… og våknet igjen rundt midnatt, da hadde det sluttet å regne, og vi fikk med oss enda en vakker solnedgang :)

Red light district...?  Solnedgang over Store Mjølkedalsvatnet

Dag 2 på en slik tur er ofte den værste. Dette fordi man nettopp kommet igang å gå, og kroppen er ikke vant til å bevege seg så lenge, eller å bære tungt. Ifølge vår plan skulle vi slå leir ved Olavsbu denne dagen, men vi tenkte i stedet prøve å komme oss helt til Leirvassbu for å få en hviledag før turen gikk videre. Dagen var helt strålende, med sol fra knallblå himmel – og VARMT var det. Det ble shorts og t-skjorte, for å si det sånn!

Snø i juli :-D  Footsie ved et vad over en av de utallige fossene

Tåfis...  neida ;)Ved Olavsbu tok vi en god pause og fyllte på med energi – yummie Real Turmat! Vi bestemte der og da at vi skulle klare å gå til Leirvassbu, været var jo på topp og formen fin. Stien var dog tøff, og det var mye opp og ned – aner ikke hvor mange høydemeter vi fikk i beina denne dagen… og med kanskje halvannen time igjen var jeg totalt tømt, og var langt nede i kjelleren. Kristine klarte dog å motivere meg til å gå ca 2 meter lenger frem/opp – og DER så vi hytta! Skviste ut det siste jeg hadde av vilje, og gikk videre – for å så endelig komme frem til Leirvassbu! Teltet ble slått opp i en fei, vi kastet av oss fjellskoa og bare slappet en stund, før vi gikk in på hytta for en velfortjent øl – en lang og hard dag, og vi hadde lagt 24,55 km bak oss!

Dag 3 – hviledag. Sov lenge, eller så lenge det går i et telt ;) Våknet av at vi hørte saue-bjeller og «bææææ» rett utenfor teltet… Småregn og tåke på morgenen, men selv om ikke været var det beste så hadde vi begge litt maur i kroppen frempå formiddagen, og kunne ikke sitte stille lenger. Så da valgte vi å gå en topptur! Valget falt på Kjyrkja, som er en klassiker fra Leirvassbu, også som skitopp om vinteren. Turen gikk lett og fint – idag hadde vi jo ingen tunge sekker på ryggen! Næmere toppen ble det mye klyving og ganske bratt, men vi kom oss relativt lett til topps, hadde en liten fotosesjon før vi gikk ned til Leirvassbu igjen. Ca 4,5 tur/retur – og en deilig Real Turmat til middag!

Kjyrkja 2032 moh  En seigmann var værfast på toppen av Kjyrkja...  Maria / Team Jentesport på toppen av Kjyrkja

Tirsdag  15 juli – dag 4 – var det striregn omtrent hele dagen. Her hadde vi nok en lang dag foran oss, men humøret startet i alle fall på topp :) Humøret og motivasjonen forsvant dog etterhvert… men kom seg opp når vi møtte en gjeng tyskere SOM GIKK MED PARAPLY OG SANDALER… mye skal man se i fjellet! Når vi nærmet oss Gjendebu ble vi «stoppet» av 3 kuer som sto midt på stien, og de tenkte i hvert fall ikke flytte på seg. Men også dette hinder klarte vi å komme oss forbi :) Vel fremme slo vi opp teltet på en koselig teltplass nær hytta, spiste en nydelig Real Turmat og spilte litt kort inne på hytta. Ca 20 km hadde vi gått denne dagen, det var lov å være sliten!

Viktig med riktig utstyr på fjellet...  Møø...

 

Mmmm... øl...Dag 5 – siste dag på tur. Dagen skulle – flaks for oss – også være den letteste med en lett stigning i starten og så en lett nedstigning til Fondsbu. Turen gikk ganske fort, fortere enn vi trodd det ville gjøre. Vips så så vi Bygdin og Eidsbugarden / Fondsbu! MEN – turen langs med vannet varte for evig… i hvert fall føltes det slik! Det tok oss nesten 2 timer fra vi først så målet, til vi faktisk var fremme! På Fondsbu var det av med sekken, av med fjellstøvler, på med joggesko – OMG så digg med joggesko! – og ta en stor og kall øl :)

Hele turen er lagt ut på DNT sine sider i januar, med en oppdatert versjon på beskrivelsen av turen nå etterpå. Har dere lyst å se, med kart og høyeprofil og sånn så finner dere den her.

Det var nå den andre delen av moroa startet – Vinjerock! Hele torsdagen gikk i å egentlig bare slappe av, og se på folk som kom i horder med bager og sekker i alle størrelser. Vi så litt på kartet også, for å finne ut om det var noen turer vi kunne gå til helgen. På ettermiddagen kom endelig Kristine (Daglig Leder og eier av Jentesport) og Joachim opp, så nå var vår lille camp komplett :)

Hvor er Kristine?  Festivalselfie :)

Fredagen ble ganske slapp også, de var deilig å bare «gli rundt» og kosa seg (det er viktig å kosa seg…) og høre på bra musikk fra Vinjerock-scenene. Kristine og jeg valgte å melde oss på en guidet tur til Falketind for lørdagen, værmeldinga var lovende og siden det ikke var så mange meldt på, ville vi mest sannsynlig få lov å gå Pioneerruta… På kvelden spilte bl a Veronica Maggio og Timbuktu («svenskekvelden» – så jeg følte meg hjemme) ; superbra, og fantastisk stemning! En vakker himmel avsluttet en perfekt dag.

Lørdagen var turdag igjen – og denne gang SKULLE vi til topps på Falketind! Værmeldinga holdt hva den lovet: sol, sol og atter sol :) En tidig start på dagen, allerede 08:30 var vi alle på vei fra festivalområdet i biler. Vi var totalt 6 stykker i gruppa, pluss guiden – en sherpa som til vanlig guidet på mye høyre høyder i Nepal. Siden vi var så få skulle vi gå Pionerruta, altså den ruten som ble gått ved førstegangsbestigningen av Falketind. Artig!

Falketind speiler seg i vannet... Klassisk "footsie"

Vi forlot anleggsveien omtrent ved anleggshytta inne i Koldedalen og kom etter en ganske kraftig stigning til Falkebreen. Denne krysset vi med stegjern på føttene, og kom etterhvert frem til fjellveggen. Her lot vi breutstyr ligge igjen, og vi bandt oss in i tau for å klatre videre oppover. Jeg fikk gå sist i taulaget, for å plukke ut sikringer på veien. Klatringa var enkel og fin, og ga oss en flott utsikt over breen og vi tok raskt høydemeter. Videre fra platået var det kun ca 150 høydemeter igjen til toppen, her var det en del løs stein og noe klyving og til tider litt luftige partier.

Så ENDELIG sto vi på toppen!
Og for en UTSIKT!

"Fjellfie" Sammen med sjela til Aasmund Olavsson Vinje på Falketind.

Etter en fotosesjon og litt spisepause startet vi turen ned. Nedstigningen gikk raskt og fint, og ved selve klatredelen fikk jeg lov å gå først mesteparten, mens vår sherpa sikret oss ovenfra. Veldig morsomt og til dels kanskje litt småskummelt, men herlig å føle at jeg klarte å finne veien, og sikkert og sakte lede taulaget ned. Resten av turen ned gikk fort og uten problemer.

Klassisk Jentesport-bilde på toppen! Ned kommer man alltid ;)

Vel tilbake ved Fondsbu/Eidsbugarden feiret vi med et glass vin og ventet på Kristine og Joachim, som skulle på Uranostind denne dagen. Når de kom tilbake fortalte de om sin lange men fine, men også noe skumle, tur. Alle var fornøyde med en toppendag, og den siste kvelden på Vinjerock ble også toppen – og vi var alle enig i at dette må bli en tradisjon :)

Vi har definitivt «rokket fjellene» på denne turen – både Kjyrkja og Falketind, og ikke minst rokket vi på Vinjerock :)

PS – Når jeg skriver «delikat», «yummie» og «nydelig» Real Turmat, så er det ironisk ment… man blir fort lei disse på tur, synes i hvert fall jeg, men det er mye mat og kalorier i dem, og det trenger man på slike turer :)

Fortsatt god sommer!

Maria :)
/ Team Jentesport

Fjellfie i fjellklatreveggen!

Hell i fjell :)

Siste helg i juni dro jeg og min gode venninne Kristine til fjells! Planen var å egentlig gå Falketind, et fjell jeg har hatt lyst å gå i noen år nå. Men værmeldinga var litt usikker for det området – så vi bestemte oss i siste liten å dra til Turtagrø. I det området finnes det jo et hav av flotte fjell å gå :)

Roadtrip! Kveldshimmel over Tindevegen

Sent fredag kveld kom vi frem og slo opp teltet. Det var en fin og klar kveld, og det lovet godt til fjellturen dagen etter. Vi tenkte vi skulle komme oss opp på Store Dyrhaugstind; selv har jeg vært flere ganger på Dyrhaugsryggen på ski, men aldri vært til topps på Store Dyrhaugstind, så jeg håpet inderlig at morgendagen skulle være dagen!

Lørdag morgen våknet vi til strålende solskinn fra klarblå himmel – kunne ikke vært bedre! Vi var raske med frokost og lagde niste før vi pakket dagstursekkene ferdig og bega oss ut på tur. Vi fulgte stien en liten stund, men valgte så å gå vår egen vei, litt mer «offroad». Til tider ble det skikkelig offroad…

Happy :-P Vakker morgen ved Turtagrø :) Obligatorisk skilt-bilde :) Offroad...

Etter ca 4 timer i herlig vær kom vi til toppen av Dyrhaugsryggen, 2100 moh. Her måtte vi ta et valg – gå klyve den smale eggen videre helt til topps av Store Dyrhaugstind, eller ikke. Jeg hadde skikkelig lyst, men etter litt dveling og litt høydeskrekk fra Kristine så droppet vi toppen, men gikk videre til første fortoppen – så høyeste punkt vi kom ble 2110 moh. Helt greit det også :) Og bare for å bevise at vi var tøffe nok gjorde vi hver vår burpee på toppen!

Har selvfølgelig skrevet i boka :) Team Jentesport on top of the world! Blide jenter på toppen av Dyrhaugsryggen Utsikt mot Fremste Skarstølsvatnet Storen med skyer... bombe ;-) Burpee!

Så spiste vi litt niste og gikk ned igjen. Vi valgte å prøve den «riktige» veien ned, altså stien. Det viste seg at dette var en laaaaaaaang omvei… men ned kommer man alltid, og vel fremme på Turtagrø ble det en velfortjent øl i sola!

En fantastisk dag – et fantastisk vær – et fantasisk fjell. Med andre ord: Hell i fjell :)

Vi sees på fjellet :)
Maria / Team Jenteport