Vi startet en tidlig morgen fra Kathmandu, en allerede travel by med masse veiarbeid pga nye vannledninger som legges helt fra Melamchi…og hit skal jo vi. Etter noen morsome timer på vaskebrettvei tar vi en lunsj-stopp på en gate-restaurant med svale-rede i taket. 3 små nebb fylles til stadig med insekter fra en travel svalemor. Morsom lunsjunderholdning.
Vi ankommer Shermathang i tide til å nyte solnedgangen over fjellene. Så vakkert, så stille og fredfult. Vi flytter inn i bølgeblikkskur. Vi føler oss så heldige!!
Dagen etter har vi den beste start på dagen; etter frokost får vi besøk av de fattigste familiene i landsbyen. Vår kjære husvert har sendt bud etter dem for vi vil så gjerne dele ut masse varme klær og litt bamser som vi har vært heldige å få med oss fra Norge.
Det er så fantastisk å se takknemligheten i de beskjedne flotte menneskene som viser slik en fantastisk styrke og glede selv om de kun har hullete gensere, ingen sokker og dårlige sandaler.
Etter denne fine starten på dagen, vandrer vi videre gjennom rhododendron-skoger, over jordskred og forbi stupaer til vi ankommer TharkeGhyang. Her nyter vi også middagen våres sammen med familien på jordgulvet rundt grua. Alle barna sitter rundt oss og gjør lekser eller hjelper til i kjøkkenkroken. Det er så flott å komme så nær kulturen og folket som vi får besøke.
Sara blir dessverre dårlig i magen og neste dag hjelper Jimmi og Tashi med å bære henne ned de 1000 høydemeterne til bussen som vi tar opp til MelamchiGaoun. Her besøker vi sykestua og Sara får kyndig tilsyn av sykepleieren som kommer på «hjemmebesøk». Vi blir her to netter og får opplevd livet i denne lille fjell-landsbyen. Gutta bruker dagen til fotballkamper mellom regnbygene. Det spilles på en liten gress-slette mellom ruinene av et tempel.
Fotballene de spiller med blir gitt til gutta i landsbyen med STORE smil som takk takk. Vi får også besøkt en fattig familie og levert ut klær. Vi besøker skolen og en hellig grotte i en «bønneflagg-skog».
Femte dagen våkner vi til et nydelig hvitt snødekket landskap og vi starter på de 1100 høydemeterne opp til Tharepati. Vi ser tigerens potespor i snøen, bygger snømann underveis og får både sol og snøbyger på veien opp mot toppen. Vell oppe bygger vi snøborg, har snøball-kamp, nyter mange kopper kaffe og ikke minst nyter vi den fantastiske utsikten!
Natten er stjerneklar og morgenen etter er de aller ivrigste oppe kl 06 for å få med seg soloppgangen over Everest. Det er fantastisk!!!
Og etter en deilig frokost går turen nedover mot Kutumsang hvor vår kjære guide (og min nepali bror) Laki kommer fra. På veien ned går vi innom Lakis onkel, hilser på og spiser lunsj hos han. Vi kommer lavere nå og snøen blir borte på ca 2800m.
Når vi nærmer oss Kutumsang blir det mere liv. Her spilles det volleyball ved stupaen og det er fantastisk å se at landsbyen er i fred med å reise seg igjen etter jordskjelvet i 2015.
Det er så flott å komme hjem til min nepali familie igjen. Her i Kutumsang føler jeg meg hjemme!!!
Vi sitter alle på jordgulvet og spiser middag; hele stor-familien er samlet, og de små sovner i armene våre rundt bålet mens Lakis storebror forteller om hvordan det er å leve som munk i et kloster langt hjemmefra.
Morgenen etter våkner vi til fuglesang og vi spiser frokost ute på gressbakken før vi drar på besøk til en av skolene som jeg fikk bygd opp etter jordskjelvene. Vi blir tatt så godt imot og vi får bli med på noe av undervisningen før vi går og ser på byggeprosessen av den nye permanente skolen som vil komme opp i løpet av året. 
Vi rekker også å besøke helse-stasjonen som jeg satt opp etter jordskjelvet. Her er de nesten ferdige med den permanente bygningen som er finansiert av CAN (Comunity Action Nepal). Sykepleieren forteller at teltet som vi skaffet like etter det store jordskjelvet, har blitt brukt som fødestue, og 20 barn er født her, bare en døde (på grunn av at babyen lå feil vei). De har hatt mellom 5 og 25 pasienter daglig så hun er veldig takknemlig for at de har hatt de midlertidige bygningene disse to årene. Det har virkelig vært bruk for dem.
Nå har vi bare en liten to-timers vandretur ned til jeepen som skal ta oss tilbake på vaskebrett-veien til Kathmandu.
Det har vært en minnerik tur i fantastiske omgivelser. Vi har fått nye venner, vi har sett fremgang på landsbygda, vi har støttet noen av de som trengte det mest, jeg har fått monitorert prosjektene mine, hilst på familie og gamle venner. Ikke minst har vi nytt natur, kultur, vennskap og bidradd til en bedre hverdag.
