Kilimanjaro Aug 2014 : dagbok

image

18.08: Arusha – Camp 1

Etter en noe trøbbelsom ferd fra Norge (inkludert uønskede 24 timer i Istanbul og mistet bagasje) kom jeg endelig frem til Arusha og møter reisefølget mitt til frokost, først Garrett (som er hovedguide : www.MadisonMountaineering.com) og så fam Thompson: Dave, Caitlin, Brian, Ally og Peter. Etter frokost pakker vi og drar til fjellet. Vi sjekker inn i Kilimanjaro nasjonalpark og starter første dagsmarsj. Det er så fantastisk å gå oppover i regnskogen som omgir vulkanen Kilimanjaro. Vi hører alle lydene som tilhører regnskogen og vi ser aper hoppe fra tre til tre. Og midt oppe i fjellsiden inne i regnskogen dukker det opp et ferdig dekket bord og det bugner av herligheter: kaffe, te, kakao, salat, sandwich, ja til og med plastikk-blomster i vase.
Etter vår overraskelses-lunsj går vi videre opp til camp 1 hvor teltene er satt opp og middagen er servert: agurksuppe, pepperbiff med grønnsaker og poteter og frukt til dessert.
Etter middag er det tannpuss under en fantastisk stjernehimmel, do-besøk og god natt kl 21:10.

19.08: Camp1 – Camp 2 Shira

Sov litt til og fra i natt. Hadde ikke ørepropper så det ble litt vell mye støy fra porterne og staben som bodde i naboteltet mitt. Falt endelig i søvn…våknet et par ganger..men deilig å vite at jeg kunne sove hele natten. Våknet tidlig og slumret frem til Joshua og Romeo fra kjøkken-personellet kom og vekket meg med kaffe «på senga» kl 07:00. Fantastisk start på dagen! Jeg pakket ferdig alt før jeg gikk til frokost kl 07:30. Vi fikk servert havregrøt, toast, egg og pølser. Brian føler seg ikke vell etter frokost og spyr før vi har startet å gå. Og det ender ikke der….han er vel den mest positive «spyer» jeg noensinne har opplevd: «OMG that was awesome to get rid of» var hans kommentar. Vi deler oss i to grupper slik at vi kan holde det tempoet som passer best.
Det er en kort dag i dag, og det passer bra. Shira camp er et godt ste å komme til. Vi vandrer opp av regnskogen og over skylaget og har en fantastisk utsikt fra vår nye camp ot Mt Mero, Shira og Kilimanjaro.
Nå har vi nytt en vidunderlig solnedgang og pusset tenner under millioner av stjerne og vi tar kvelden nå kl 21.

image

Kilimanjaro August 2014, 5895m/ 19341ft

image
Kilimanjaro August 2014, 5895m/ 19341ft

Varme gratulasjoner til familien Thompson og Madison Mountaineering for 100% suksess med å bestige Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell med sine 5895 meter.
Vi har hatt en fantastisk reise i Afrikas natur, og her vil jeg gi dere et innblikk i våres eventyr ved å poste utdrag fra min dagbok.
Jeg sender dere «dagbok-drypp» fra min base i Paje, Zanzibar hvor jeg venter….har min base til neste eventyr i Nepal…følg med :)

Klatre-eventyret begynner

3 måneder på reise i fjell.
Ja nå er det bare å følge med…så sant jeg finner meg internett vil jeg holde dere oppdaterte.
I løpet av de neste 3 månedene kan jeg love dere å komme med reise skildringer samt utdrag fra dagboka mi ved forsøk på å bestige minst 3 fjell på 3 kontinent.
Følg med!!
Først starter jeg i Afrika. Nå er jeg alerede på vei. Jeg sitter nå i transit i Istanbul og flyr snart videre til Tanzania. Der vil jeg møte teamet som jeg skal guide sammen med Garrett Madison for Madison Mountaineering.
Vi starter å vandre inn mot fjellet mandag 18 august.
Dette blir en flott tur på 6 dager til Afrikas tak, Uhuru Peak 5895m.
18. August:
Og så er vi igang. Etter ett døgns forsinkelse: ja jeg var uheldig å ikke nå mitt korresponderende fly i Istanbul slik at jeg måtte tilbringe 24 timer der. I natt ankom jeg endelig Kilimanjaro airport…men med en bag for lite. Så nå improviseres det. Jeg har det viktigste, men jeg vet at jeg kommer til å savne min ulltrøye!!!
Off to the mountain!

Vibs

Vibs fra turen til Denali tidligere i år.
Vibs fra turen til Denali tidligere i år.

To kremtopper i boks!

Året var 2004. Kristine, Jentesport sin eier og daglig leder, og jeg hadde kjent hverandre i omtrent 4 år når hun fortalte om Store Skagastølstind, og drømmen om å bestige dette fjell tok form. 10 år senere ville drømmen endelig bli virkelighet. Vi hadde booket oss en guide fra Norgesguidene for å komme oss til topps på «Storen», Norges 3. høyeste fjell og den høyste alpine toppen i landet.

Marit Svarstad Andresen - tindeveglederVår sprudlende og erfarne guide, Marit Svarstad Andresen, som jeg traff på Highcamp Turtagrø for et par år siden – og som jeg siden vært på toppturer på ski med i Sogndal og Romsdalen med  – møtte oss tidlig på fredag kveld for å snakke litt om turen og om utstyret vi skulle ha med. Så var det bare å hoppe rett i soveposen. Ifølge værmeldinga ville det blåse opp til stiv kuling på ettermiddagen, så vi måtte starte å gå tidlig for å unngå sterk vind ved klatringa til toppen.

Lørdag morgen kl 03:15 ringte klokka. Tidlig. Altfor tidlig. Jeg hadde fått en ganske god natt søvn, om enn litt for lite, mens Kristine hadde sovnet veldig sent og ikke sovet så bra. Hun følte seg hel enkelt «crap» men ville ikke la dette hindre henne. Jeg hadde en litt vond ankel etter en liten downhillulykke fra sist helg, men ville ikke la det stoppe meg og teipet den. Så pakket vi det siste mens vi spiste frokost, og var klare til å gå kl 04.05 – til og med pulsklokka mi syntes dette var for tidlig, og hadde ikke helt våknet enda… Tempoet vi starta å gå i var høyt og både jeg og Kristine tenkte «shit, er jeg i så dårlig form??» og visste nok ikke helt hvordan vi skulle klare dette. Den første timen gikk vi alle i stillhet, sikkert fordi ingen var helt våken.

God... ... morgen...
Skagadalen Skagastølsbreen

En bit in i Skagadalen begynte vi å våkne litt og snakket litt med hverandre. Tempoet var fremdeles høyere enn vi normalt går i, men vi hadde blitt litt mer vant til det. Etterhvert krysset vi Skagastølsbreen via «snarveien» og kom oss opp på Bandet. Det hadde nå allerede begynt å blåse en god del, så vi tok på ullstillongs og vindtett bukse før vi begynte klyvinga opp til Hjørnet. På grunn av vinden, som stadig ble kraftigere, ble det ingen lange pauser, men vi måtte ha mat og nøtter lett tilgjengelig å spise litt hele tiden for å fylle på med energi.

Vel på Hjørnet sto vi i le bak en svær fjellblokk, da det blåste noe infernalsk på selve Hjørnet. Det var her vi måtte ta avgjørelsen – skulle vi snu, eller trosse vinden og klatre til topps? Kristine og jeg så på hverandre. Jeg så at Kristine fremdeles var i litt uggen form etter en nest inntil søvnløs natt, men jeg så også besluttsomhet i øynene hennes. Her skulle ingen snu – viljen var altfor stor! Vi startet klatringa og taulengdene gikk i en fei. Plutselig var vi kun en taulengde fra toppen…

Min religion. På vei opp fra Bandet Vinden blåser vekk ordene våre... Here comes the sun!

På toppen av Store Skagastølstind, 2405 meter over havet, og 1600 høydemeter fra Turtagrø, blåste det nok 12-15 sekundmeter. Men det var nok et av det sterkeste øyeblikkene i mitt liv! En fantastisk mestringsfølelse!

Kristine rapellererSå startet vi klatringa ned igjen, med veldig blanda følelser – hva skulle nå neste store drømmål bli? Men selvsagt også en utrolig glede å ha kommet til topps. Antiklimaks deluxe! To lange rapeller gikk i en fei, og vi var tilbake på Bandet allerede ved 12-tiden. Av med ullstillongs og vindbukse, sele og hjelm, og turen fortsatte nedover.

Siden Marit er medlem i Norsk Tindeklubb, og har lov å ha med seg to gjester in på Tindeklubbhytta, tok vi en aldeles så liten stopp her – og ble bedt på kaffe av hennes guidekollega Niels. Utrolig koselig hytte! Og vi følte oss så privilegert som fikk lov å komme in. På veggen inne på hytta henger Slingsby’s lommetørkle, som han la igjen på toppen av Storen som bevis på sin førstebestigning i 1876. Siden jeg glemt å ta frem min kjære venn Mr Seigmann på toppen, ble det da et bilde av han her i stedet :)

Tindeklubbhytta Slingsby's lommetørkle Seigmann på Storen

Vel nede på Turtagrø igjen korket vi opp prosecco’n og skålte – VI HADDE KLART DET!

Tre fornøyde piker med sprudlevann i glassene!Vi feiret videre med 3-retters middag inne på Turtagrø før vi hoppet til køys. Vi hadde jo enda en turdag føran oss, så det var viktig å få seg litt søvn! Ved 22-tiden blåste det så innmari at teltduken nesten lå helt over oss. Kristine ringte in til Turtagrø og fikk vite at det fantes 2 ledige senger i Sveitservillaen, og vi bestemte oss for å pakke sammen teltet før teltstengene knakk å flytte in.

Søndag morgen startet ikke like tidlig som lørdag morgen – heldigvis. Men tidlig nok, og denne gang var det jeg som sovet dårlig, og formen var alt annet enn på topp. Men – det var bare å bite sammen og prøve å finne motivasjonen. Dagens plan var Store Austabotntind. Ankelen ble teipet enda en gang.

Ca 1 km før bomstasjonen på Tindevegen parkerte vi bilene og startet å gå i sakte mak. Vinden var ganske sterk og kald, men ifølge værmeldinga ville den stilne utpå dagen. Formen min var dritt og det gikk skikkelig tregt oppover den bratte starten. Etterhvert flatet det litt ut og det gikk litt bedre. Idag var det Kristines tur å prøve å peppe meg :) Klarte å stoppe i meg litt mat og nøtter underveis og et par timer senere, etter en liten vurdering om jeg ville snu, var formen på vei oppover – og stå-på-viljen var til å finne igjen!

Utsikt fra Vestre Austabotntind Striking a pose på Vestre Austabotntind
Kristine er klar som et egg! Utsikt fra starten av svaene

Plutselig var vi på toppen av Vestre Austabotntind (2100 moh) og hadde en formidabel utsikt. Her tok vi på sele og hjelm og startet straks etter klatringa opp svaet og videre klyving og til dels klatring opp til topps. Den siste lille biten var dog noe av det tøffeste jeg gjort – et stort skritt fra en stein til en annen, med stup rett ned til en bratt bre på ene siden, og til steinete fjell på den andre. Skummelt… pulsen var nesten på topp da jeg tok skrittet – og så var den der igjen. DEN følelsen. Mestringsfølelsen! Vi var på toppen av Store Austabotntind, 2204 meter over havet!

One small step.... Store Austabotntind, 2204 moh "Footsie" Seigmann på tur!

Vinden hadde stilnet, og var nesten helt borte når vi satt på toppen. Vi koste oss med nistemat og nøtter, tok bilder – selvfølgelig var seigmannen med på tur, og fikk være med på bilde :) Veien ned gikk fint, og det var ikke lenge før vi var helt nede ved bilen igjen – trøtte, slitne, ømme i kroppene våre – men så utrolig stolte! To kremtopper på en helg, dette er noe vi kommer til å leve på lenge!

Som Team Jentesport sin Vibeke Andrea Sefland sier: Finn ditt fjell, og klatre det!
Vi fant Storen, og klatret det. Så nå får vi finne et nytt fjell :)
I bilen på veien tilbake til Oslo begynte vi å smi planer om neste tur – vi får se hva det blir, og når det skjer…. så stay tuned :)

Stor(en) klem fra Maria
Team Jentesport

Storen - ingen over, ingen ved siden av
Storen og Hurrungane – utsikt fra Store Austabotntind.

«Rocking the mountains»

Endelig fjellferie!

Solnedgang over UranostindI år var det Jotunheimen som sto for tur; jeg og min gode venninne Kristine hadde siden januar planlagt å gå en hytte-til-hytte-tur-men-med-telt, og nå var endelig dagen kommet! Fredag 11 juli pakket vi den lille røde Skodaen og kjørte avgårde etter jobb.
Når vi kjørte langs Tyin så vi en fantastisk farge på himmelen, et stille vann og vakre fjell med Uranostind i horisonten, som speilet seg i vannet. Det var en magisk følelse! Fremme ved bommen inne i Koldedalen var klokken nesten midnatt og vi var trøtte og slitne. Og orket rett og slett ikke slå opp teltet. Så vi valgte å sove i bilen :)

Kart med "normalruten" til FalketindLørdag 12 juli våknet vi tidlig, og var klare for å komme oss til topps av Falketind, en klassiker jeg lenge hatt lyst å gå. Siden vi ikke hadde med oss noe utstyr for klatring eller bre, valgte vi å gå «normalveien», der man følger hele Morka Koldedalen før man begynner å ta høydemeter, og så over eller ved siden av en snøbre opp til topps. Vi merket dog relativt raskt at det var mye snø og svære snøfonner å gå over som til stor del var bratte og skumle. Magefølelsen var ikke helt på plass siden vi hverken hadde stegjern eller øks – derfor brukte vi Fjellvettregel nr 8: «Vend i tide, det er ingen skam å snu!» og vi følte det var en veldig voksen beslutning, selv om det var surt. Les alle Fjellvettreglene her!

Det ble dog en tur på ca 5 timer, så en oppvarmingstur til «hytte-til-hytte-men-med-telt»-turen, kan man vel si. Vi kjørte videre in til Fondsbu, parkerte bilen og pakket om og la igjen en god del stæsj i bilen. Ved 17-tiden var vi klare til å gå igjen, og det var nå vår egentlige tur startet – med ca 20kg på ryggen! Vi gikk bratt opp i Mjølkedalen; det var en del torden omkring oss så vi valgte da å slå leir ved Store Mjølkedalsvatnet. Flaks for oss – sekundet etter at vi slått opp teltet kom den første regndråpen… det ble da koking av vann i forteltet og en delikat Real Turmat middag med kjærlighet-på-pinne til dessert, før vi sovnet ca kl 20… og våknet igjen rundt midnatt, da hadde det sluttet å regne, og vi fikk med oss enda en vakker solnedgang :)

Red light district...?  Solnedgang over Store Mjølkedalsvatnet

Dag 2 på en slik tur er ofte den værste. Dette fordi man nettopp kommet igang å gå, og kroppen er ikke vant til å bevege seg så lenge, eller å bære tungt. Ifølge vår plan skulle vi slå leir ved Olavsbu denne dagen, men vi tenkte i stedet prøve å komme oss helt til Leirvassbu for å få en hviledag før turen gikk videre. Dagen var helt strålende, med sol fra knallblå himmel – og VARMT var det. Det ble shorts og t-skjorte, for å si det sånn!

Snø i juli :-D  Footsie ved et vad over en av de utallige fossene

Tåfis...  neida ;)Ved Olavsbu tok vi en god pause og fyllte på med energi – yummie Real Turmat! Vi bestemte der og da at vi skulle klare å gå til Leirvassbu, været var jo på topp og formen fin. Stien var dog tøff, og det var mye opp og ned – aner ikke hvor mange høydemeter vi fikk i beina denne dagen… og med kanskje halvannen time igjen var jeg totalt tømt, og var langt nede i kjelleren. Kristine klarte dog å motivere meg til å gå ca 2 meter lenger frem/opp – og DER så vi hytta! Skviste ut det siste jeg hadde av vilje, og gikk videre – for å så endelig komme frem til Leirvassbu! Teltet ble slått opp i en fei, vi kastet av oss fjellskoa og bare slappet en stund, før vi gikk in på hytta for en velfortjent øl – en lang og hard dag, og vi hadde lagt 24,55 km bak oss!

Dag 3 – hviledag. Sov lenge, eller så lenge det går i et telt ;) Våknet av at vi hørte saue-bjeller og «bææææ» rett utenfor teltet… Småregn og tåke på morgenen, men selv om ikke været var det beste så hadde vi begge litt maur i kroppen frempå formiddagen, og kunne ikke sitte stille lenger. Så da valgte vi å gå en topptur! Valget falt på Kjyrkja, som er en klassiker fra Leirvassbu, også som skitopp om vinteren. Turen gikk lett og fint – idag hadde vi jo ingen tunge sekker på ryggen! Næmere toppen ble det mye klyving og ganske bratt, men vi kom oss relativt lett til topps, hadde en liten fotosesjon før vi gikk ned til Leirvassbu igjen. Ca 4,5 tur/retur – og en deilig Real Turmat til middag!

Kjyrkja 2032 moh  En seigmann var værfast på toppen av Kjyrkja...  Maria / Team Jentesport på toppen av Kjyrkja

Tirsdag  15 juli – dag 4 – var det striregn omtrent hele dagen. Her hadde vi nok en lang dag foran oss, men humøret startet i alle fall på topp :) Humøret og motivasjonen forsvant dog etterhvert… men kom seg opp når vi møtte en gjeng tyskere SOM GIKK MED PARAPLY OG SANDALER… mye skal man se i fjellet! Når vi nærmet oss Gjendebu ble vi «stoppet» av 3 kuer som sto midt på stien, og de tenkte i hvert fall ikke flytte på seg. Men også dette hinder klarte vi å komme oss forbi :) Vel fremme slo vi opp teltet på en koselig teltplass nær hytta, spiste en nydelig Real Turmat og spilte litt kort inne på hytta. Ca 20 km hadde vi gått denne dagen, det var lov å være sliten!

Viktig med riktig utstyr på fjellet...  Møø...

 

Mmmm... øl...Dag 5 – siste dag på tur. Dagen skulle – flaks for oss – også være den letteste med en lett stigning i starten og så en lett nedstigning til Fondsbu. Turen gikk ganske fort, fortere enn vi trodd det ville gjøre. Vips så så vi Bygdin og Eidsbugarden / Fondsbu! MEN – turen langs med vannet varte for evig… i hvert fall føltes det slik! Det tok oss nesten 2 timer fra vi først så målet, til vi faktisk var fremme! På Fondsbu var det av med sekken, av med fjellstøvler, på med joggesko – OMG så digg med joggesko! – og ta en stor og kall øl :)

Hele turen er lagt ut på DNT sine sider i januar, med en oppdatert versjon på beskrivelsen av turen nå etterpå. Har dere lyst å se, med kart og høyeprofil og sånn så finner dere den her.

Det var nå den andre delen av moroa startet – Vinjerock! Hele torsdagen gikk i å egentlig bare slappe av, og se på folk som kom i horder med bager og sekker i alle størrelser. Vi så litt på kartet også, for å finne ut om det var noen turer vi kunne gå til helgen. På ettermiddagen kom endelig Kristine (Daglig Leder og eier av Jentesport) og Joachim opp, så nå var vår lille camp komplett :)

Hvor er Kristine?  Festivalselfie :)

Fredagen ble ganske slapp også, de var deilig å bare «gli rundt» og kosa seg (det er viktig å kosa seg…) og høre på bra musikk fra Vinjerock-scenene. Kristine og jeg valgte å melde oss på en guidet tur til Falketind for lørdagen, værmeldinga var lovende og siden det ikke var så mange meldt på, ville vi mest sannsynlig få lov å gå Pioneerruta… På kvelden spilte bl a Veronica Maggio og Timbuktu («svenskekvelden» – så jeg følte meg hjemme) ; superbra, og fantastisk stemning! En vakker himmel avsluttet en perfekt dag.

Lørdagen var turdag igjen – og denne gang SKULLE vi til topps på Falketind! Værmeldinga holdt hva den lovet: sol, sol og atter sol :) En tidig start på dagen, allerede 08:30 var vi alle på vei fra festivalområdet i biler. Vi var totalt 6 stykker i gruppa, pluss guiden – en sherpa som til vanlig guidet på mye høyre høyder i Nepal. Siden vi var så få skulle vi gå Pionerruta, altså den ruten som ble gått ved førstegangsbestigningen av Falketind. Artig!

Falketind speiler seg i vannet... Klassisk "footsie"

Vi forlot anleggsveien omtrent ved anleggshytta inne i Koldedalen og kom etter en ganske kraftig stigning til Falkebreen. Denne krysset vi med stegjern på føttene, og kom etterhvert frem til fjellveggen. Her lot vi breutstyr ligge igjen, og vi bandt oss in i tau for å klatre videre oppover. Jeg fikk gå sist i taulaget, for å plukke ut sikringer på veien. Klatringa var enkel og fin, og ga oss en flott utsikt over breen og vi tok raskt høydemeter. Videre fra platået var det kun ca 150 høydemeter igjen til toppen, her var det en del løs stein og noe klyving og til tider litt luftige partier.

Så ENDELIG sto vi på toppen!
Og for en UTSIKT!

"Fjellfie" Sammen med sjela til Aasmund Olavsson Vinje på Falketind.

Etter en fotosesjon og litt spisepause startet vi turen ned. Nedstigningen gikk raskt og fint, og ved selve klatredelen fikk jeg lov å gå først mesteparten, mens vår sherpa sikret oss ovenfra. Veldig morsomt og til dels kanskje litt småskummelt, men herlig å føle at jeg klarte å finne veien, og sikkert og sakte lede taulaget ned. Resten av turen ned gikk fort og uten problemer.

Klassisk Jentesport-bilde på toppen! Ned kommer man alltid ;)

Vel tilbake ved Fondsbu/Eidsbugarden feiret vi med et glass vin og ventet på Kristine og Joachim, som skulle på Uranostind denne dagen. Når de kom tilbake fortalte de om sin lange men fine, men også noe skumle, tur. Alle var fornøyde med en toppendag, og den siste kvelden på Vinjerock ble også toppen – og vi var alle enig i at dette må bli en tradisjon :)

Vi har definitivt «rokket fjellene» på denne turen – både Kjyrkja og Falketind, og ikke minst rokket vi på Vinjerock :)

PS – Når jeg skriver «delikat», «yummie» og «nydelig» Real Turmat, så er det ironisk ment… man blir fort lei disse på tur, synes i hvert fall jeg, men det er mye mat og kalorier i dem, og det trenger man på slike turer :)

Fortsatt god sommer!

Maria :)
/ Team Jentesport

Fjellfie i fjellklatreveggen!