Bombeangrepet 22/7

Møllergata 8, 22/7:

Det er en regnfull dag i Oslo. Pga. fellesferie, det dårlige været og at det er fredag ettermiddag, er det stille i byen. Disse faktorene, i tillegg til en skare med skytsengler, skal i ettertid vise seg å ha reddet livet til mange av byens innbyggere.

En kunde står og betaler for to karabiner i kassa, da de 3 store vinduene i butikken 2 m bak meg plutselig eksploderer og glasset spruter i alle retninger inn i butikken.  Et lite øyeblikk senere hører vi en voldsom eksplosjon et steinkast unna. Jeg vet instinktivt at det er en bombe, kanskje fordi jeg har bodd flere perioder i Israel da tanken på selvmordsbombere var en dagligdags overhengende trussel.

Vi løper ut av butikken, og et ubegripelig syn møter oss. Alle vinduer på gateplan er knust, også svært mange av vinduene i de øvrige etasjene. Hele Møllergata er dekket av glass, og vi ser en røyksøyle stige opp rett bak bygget foran oss på andre siden av gaten. Luften lukter merkelig og er fylt med tynn røyk.

«Tinghuset eller Regjeringskvartalet,» tenker jeg.  Tanke nummer to er at flere bomber kan eksplodere. Kunden min tviler på at det er en bombe, og forsvinner i retning av smellet. Mobilklippene hans har i ettertid blitt vist hundrevis av ganger på TV, der han går gjennom det som ser ut som en krigssone og finner de første ofrene. Tårene begynner å renne, det er nødt til å være hundrevis av døde og skadde rett bak bygget foran meg. I etterkant er det ubegripelig at ikke flere ble skadd og drept.

Folk er rolige, de fleste går forvirret rundt og snakker i telefonen eller filmer med mobilkamera. Folk med splintskader begynner å dukke opp i gata, blodet renner fra hode og armer, men ingen er alvorlig skadet.  Plutselig begynner jeg  å ense alle sirenene som lyder over hele byen, både bilalarmer, brannalarmer og sirener fra ambulanser, politibiler og brannbiler.  Møllergata er en utrykningsgate, så svært mange biler kommer i full fart forbi oss, man hører lyden av glass som knuser under hjulene hver gang de braser forbi.

Jeg hjelper en skjelven og stresset vekter med å finne førstehjelpsutstyr fra Jentesport-butikken, hun prøver fortvilet å forbinde armene til ei svensk jente som er i sjokk og gjentar «jag fattar inget, jag fattar inget.»  En far løper fortvilet frem og tilbake med datteren som hyler av skrekk,  han vet ikke hvor det er trygt å gå. Politiet er stresset, men sperrer effektivt av gaten mot Youngstorget og går gjennom gatene mens de roper «Evakuer! Evakuer til Stortorvet!»

Jeg tenker at det er farlig å nærme seg Oslo S og andre trafikknutepukter,og triller sykkelen hjem i en lite trafikkert gate mens jeg snakker med min samboer og barnevakten til min 2 år gamle sønn. De er langt unna sentrum, men hadde hørt smellet og trodde det var lynnedslag. Min samboer hadde tatt utskrift av bildet fra overvåkningskameraet i butikken som han viser meg, og jeg innser hvor utrolig flaks jeg og kunden hadde som ikke ble skadd. Hadde jeg stått 1/2 m til høyre, hadde jeg fått glassplintene rett i ryggen.

Vel hjemme blir vi sittende foran TVen for å prøve å finne ut av hvor mange døde og skadde det er. Så ser vi at det med liten skrift nederst på skjermen står at det er meldt skyting på Utøya. Resten av historien kjenner vi alle.

Jeg vil takke alle skytsengler for at ikke flere liv gikk tapt i Oslo den dagen. Allikevel er det en fattig trøst når man vet hvor ufattelig tragedien på Utøya er. Jeg vil også takke alle ansatte i politi, brannvesen, helsevesen og frivillige som gjorde en kjempeinnsats og i flere tilfeller med livet som innsats. Kusine Lene, hennes samboer og alle andre som  jobber på intensivaveldingen på Ullevål har sett ting de aldri vil glemme, allikevel har de vært profesjonelle og effektive gjennom det hele. Takk for at dere passer på oss!

Tusen takk til alle kjente og ukjente kunder som har ringt, sendt meldinger og stukket innom for å høre hvordan det går. Det er rørende at dere tenker på oss, og vi setter umåtelig stor pris på det!

Vi i Jentesport ønsker å kondolere på det sterkeste til alle som er berørt av tragediene i Oslo og på Utøya. Vi gråter med dere og ønsker vi kunne lette litt av sorgen. Norge vil aldri helt bli som før, men vi har vist at vi står samlet som nasjon og nekter å la oss kue og leve i frykt. Takk for det.

-Kristine